Historie

Fra neolittisk tid har det vert innbyggere på Aegina. På denne øya kom forskjellige folkeslag og bosatte seg i løpet av disse årene. Et av disse var doreanerne av Epidavros, som kom til øya rundt 950 f.kr. og startet en arkeologisk kultur basert på sjø og handel. Så viktig var de at det var de som lagde de første myntene med sølv fra Nord-Afrika, dekorert med et symbol av en skilpadde.

Men dette velstående imperiet ble ikke tolerert av den økende bystaten Athen, som var enda mektigere etter slaget om Salamis. Til slutt kunne ikke en konfrontasjon unngås. Aegina hadde tatt plass i de internasjonale problemene til Athen, dvs. Aegina dannet allianse med Korinthos og Sparta, som på den tiden var Athens farlige rivaler. Den var grunnen til at Athen ønsket å ta over og tømme denne øya. Og før Athens seier i 431 f.kr. fikk aldri Aegina sin velstand igjen, så de følgende århundrene var øya under kontroll av mange ulike herskere: Pergamus, Roma, Venezia, Ottomanerne, og igjen Venezia og tyrkerne.

I løpet av middelalderen førte øya en ubemerket tilværelse. Det var i disse årene pirater tok kontroll over det meste av Middelhavet. Det var grunnen til at hovedstaden ble flyttet til dagens Agios Nektarios, nærmere midten av øya. Hovedstaden var Paliochora fra 800-tallet, til 1800-tallet, og siden flyttet til Aeginas havn. På den tiden hadde piratangrepene forsvunnet. I 1537 ble øya ødelagt av Barbarossa, og de få innbyggerne som overlevde, ble selv til pirater.

Det 19. århundre startet med at hovedstaden kom tilbake til havnen, og øya ble base for de opprørske kjemperne imot tyrkerne, og et trygt sted for flyktningene. Grekernes revolusjonære forsamling valgte Aegina som hovudstad for det selvstendige Hellas (1827-1829) under presidenten Ioannis Capodistrias. Han fortsatte å styre fra øya tilogmed etter at hovudstaden ble flyttet til Nafplio, helt til hans avtropping i 1831. Disse årene gav velstående kulturelt, politisk og økonomisk liv til Aegina. Som eksempel ble den første greske uavhengige mynten laget her i 1829.

Da hovedstaden ble flyttet ble det igjen harde tider for øya. De senere årene av 1800-tallet var vanskelige og innbyggerne arbeidet med skipsfart, fisking og jordbruk. Den økonomiske balansen var så svak at øya led hungersnød under 2. verdenskrig, og 2000 øyboere mistet livet. Den økonomiske frelsen kom gjennom å importere pistasjetrær. En av effektene ved denne avlingen var en økning på landprisene. Dette gjorde at turismen langsomt forsvant. Vi må helt frem til 1960-tallet for å finne de første turistene igjen, og disse var mere intellektuelle og kunstnere enn masseturister. Det tok endel år til før masseturismen dukket opp på Aegina.